Verdensdagen for psykisk helse, 10.10.17

Gratulerer med Verdensdagen for psykisk helse!

Det er en dag med bismak. Dette gjelder meg og min psykiske uhelse. Det er mange arrangement som arrangeres i disse dager i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. Jeg blir ikke deltaker på dette. Angsten min stopper meg fra å møte opp på det. Det er nok dessverre mange av oss som sliter med å komme oss ut av døra og som ikke kommer til å møte opp på slike arrangement. Det blir for voldsomt med mange folk og mange tanker som gjør en utrygg i slike settinger. 

Tema er "Noe å glede seg over". For min del er det vanskelig å finne ting å glede seg over, sånn er det bl a å ha depresjon. Man ser ikke glede i noen ting, stort sett er det meste slitsomt, trist, mørkt og tungt. Man føler man står og stabber midt i en myr det er vanskelig å komme ut av. Det aller meste er håpløst og man skjønner ikke hvordan man skal komme seg ut av det. Men for min del finner jeg "noe" å "glede" meg over innimellom når ting ikke er for tunge. Glede er et vanskelig ord - derfor med "xx". Jeg ser fram mot reiser - om det er i Norge eller til utlandet. Da får jeg et pusterom. Samt å ha mine barn hos meg.

Fokuset på psykisk helse er viktig. Det skal ikke være tabu å være psykisk syk. Det skal egentlig være like normalt som å være fysisk syk med f eks hjerteproblemer, diabetes, cøliaki, kreft, leddgikt osv. Dessverre er det mange som stanger hodet i veggen, meg selv inkludert. Det psykiske helsevesenet fungerer ikke som det burde, - det viser blant annet min behandlingshistorie som er beskrevet her på bloggen, og flere ting er det, som jeg skal beskrive i innlegg som kommer senere. Samhandlingsreformen fungerer ikke slik det er tenkt - i alle fall ikke her jeg bor. Samarbeidet mellom sykehus og kommune føles å være dårlig, og å få tilrettelegging virker vanskelig. Dette gjør det ikke lettere å være psykisk syk. 

Alle har en psykisk helse. Denne dagen gjelder for alle mennesker, også for deg som ikke sliter psykisk. 
Jeg skal feire dagen på min måte med en varm kopp kakao til kvelden, - og et tent lys for alle mine medsøstre og -brødre som sliter psykisk. <3 Gjør det du også!

Er dette mitt siste avlastningsopphold på denne måten?

Jeg har kommet hjem fra et nytt avlastningsopphold. Det har ikke gått som det burde. Jeg har blitt verre. Jeg har hatt flere dager hvor jeg har hatt det tungt, trist, ikke klart å ha oppe gardinene på grunn av lysskyhet, gråter masse , ingen matlyst og følt meg totalt utslitt. Å få beskjed om at jeg har fått mindre oppfølging fra Hjemmetjenesten enn tidligere på tross av at jeg har bedt om mer oppfølging er rett og slett provoserende. Det vil si at jeg var alene i 23 timer og 1 kvarter pr døgn. Hva slags psykiatrisk avlastningsopphold er det? 

Det har endt med at jeg har blitt dårligere psykisk. Selv om jeg ikke er så dårlig som jeg var noen dager er jeg dårligere enn jeg har vært på måneder. 

Jeg har kontaktet Pasientombudet og fått mye støtte og hjelp der. Blant annet har det resultert i at jeg har sendt en klage til kommunen på tilbudet jeg får.

Jeg nekter å ta i mot nytt avlastningsopphold før betingelsene blir endret, og dette er egentlig noe jeg trenger regelmessig i følge DPS. Så er usikker på hva som skjer framover. 

 

Pasient- og ansattperspektiv ved avslutning av behandling i DPS som kronisk psykisk syk

Jeg har vært psykisk syk i flere år. Har vært innlagt flere ganger i Distriktspsykiatrisk senter (DPS) og psykiatrisk avdeling. 
Samtidig har jeg jobbet som sekretær i psykiatrien i over 10 år fram til jeg ble alvorlig psykisk syk. I jobben var jeg innom de fleste deler av psykiatrien som barne- og ungdomspsykiatri, alderspsykiatri, akuttpsykiatri, sikkerhetspsykiatri og DPS. 

Det å ha vært ansatt og nå er pasient er en spesiell kombinasjon, som gjør at jeg ser ting og forstår ting som skjer på en annen måte enn den "vanlige" psykiatriske pasienten. Dette er en kombinasjon som kan være på både godt og vondt. Akkurat nå er det på vondt. 

Nå har jeg fått beskjed om at behandlingen ved DPS blir avsluttet før jul - helt mot min vilje, da jeg ikke føler meg frisk nok. Samtidig er grunnen til DPS kapasitetsproblemer fordi de har så mange på venteliste og de som har vært der lengst må avsluttes. Jeg ser grunnen og skjønner den fra ansattperspektiv, men fra pasientperspektiv føles det ikke riktig. Jeg blir nedprioritert fordi jeg er syk over lengre tid, altså en kroniker. Hadde dette vært en fysisk sykdom hadde jeg aldri blitt gitt opp eller skrevet ut før jeg var bortimot frisk. Det vil ikke skje nå fordi jeg er psykisk syk og her blir ikke kronisk psykisk syke prioritert. Det er sånn det føles og dessverre er.

Jeg er usikker på hvordan fremtiden blir. Dette gjør alt usikkert. Hvem skal jeg stole på nå. Hvem skal jeg si mine innerste tanker til. Min behandler har vært bautaen som har stått på for meg, som jeg har delt mine innerste tanker med som ingen andre vet om, som har hørt på historien min, som har støttet meg i tykt og tynt, som har stått på for meg når jeg selv ikke har orket. Også plutselig ved et pennestrøk får en beskjed om at du må avsluttes, selv om jeg ikke føler meg klar for det. Jeg har faktisk ingenting jeg skulle ha sagt. Uansett hvor vondt og vanskelig det enn er. 

Folk sier at blir jeg dårlig igjen kan jeg bli henvist på nytt. Men sannheten er den at skal jeg tas inn på nytt må det være en ny problemstilling som ikke har vært behandlet tidligere. Det vil si at blir jeg dårlig etter 3 måneder etter behandlingen på DPS er avsluttet og problematikken er den samme er døren til behandling stengt.

Skal jeg få hjelp må jeg gå privat. Enten betale for en privat psykolog som vil koste meg over 1000 kroner pr gang. Men dette har jeg som uføretrygdet ikke råd til, og sånn er det for mange andre psykisk syke.  
Så er alternativet å få fastlege til å sende en henvisning til privat psykolog med driftsavtale - det vil si at man betaler samme egenandel som går på frikort som om man er i behandling på DPS. Minuset med dette er at de aller fleste med driftsavtale har lange ventelister og man risikerer å vente i månedsvis - kanskje år, en ventetid som gjør at man kan bli dårligere, som kan gjøre at man til slutt gir opp og ender i verste fall opp med runddansen med akuttinnleggelser i psykiatrisk avdeling. Dette er ikke noe jeg ønsker, men blir jeg så dårlig så kan det fort bli sånn.

Det heter så fint at jeg har oppfølging av kommunen og det har jeg. Men i mine øyne er det kaos. I kommunen jeg bor i er tilbudet dårlig - den meningen deler jeg med medpasienter som jeg har snakket med når jeg har vært innlagt i psykiatrien og fra ansatte i ulike deler av psykiatrien. Så det vil si at jeg må kjempe, kjempe og kjempe for å få et tilbud i tillegg til å kjempe mot egen psykiske lidelse. Det er enormt slitsomt og ensomt når jeg egentlig har nok. 

Endringer mot min vilje

For 2 uker siden fikk jeg beskjed om at DPS avslutter behandlingen jeg har der. Jeg føler meg ikke klar for det. Jeg føler meg for dårlig til det. 
Det var en veldig tung beskjed å få. Begrunnelsen for at jeg blir avsluttet er kapasitetsproblemer. Jeg har vært så lenge i behandling (3,5 år) og må derfor avslutte siden det er så mange på venteliste og jeg har vært i behandling lenge. Det er vondt at det skal være sånn. Hadde jeg vært alvorlig fysisk syk hadde jeg ikke bare blitt skrevet ut fordi det er så mange som står på venteliste. Da hadde de ikke gitt meg opp. Da hadde de fortsatt til jeg var bortimot frisk. Hvorfor skal ikke det samme gjelde for psykisk syke? 

Kaos ble det og kaos er det. DPS mener at kommunen skal følge meg opp. Men som tidligere nevnt i bloggen er det kaos fordi kommunen ikke har det tilbudet som DPS og jeg mener jeg trenger. Og på toppen av alt skal da DPS avslutte meg. Da føles alt verre, man føler seg sviktet av helsesystemet og lite verdt når man føler seg utrygg på det tilbudet kommunen har.  

Jeg fikk telefon fra kommunen i forrige uke. Da med tanke på et nytt avlastningsopphold. Fikk da beskjed om at de fortsatt ikke kan endre på opplegget selv om jeg har sagt i fra om det til dem. Det blir faktisk ingen endringer fra sist opphold. Kommunen snakker så fint om at brukeren skal være i fokus, men hvor er det? Jeg kan ikke se at de tilrettelegger for mine behov. Jeg etterlyser mer oppfølging under avlastningsopphold, men får oppfølging 2 ganger daglig i 30 minutt. Jeg prøvde å spørre om mer, men å få lengre tid pr kontakt eller at de skal være hos meg 3 ganger daglig virker umulig. Det er ikke bra. Jeg etterlyser bemanning på stedet der jeg har avlastningsoppholdet, men det er visst ikke mulig å få til. 
Jeg har bedt om å slippe å måtte ta med toalettpapir, sengetøy og håndklær. Fordi jeg har problemer med utmattelse har jeg egentlig mer enn nok å pakke med meg klær, toalettsaker og medisiner. Jeg hadde trengt å komme til en ferdig oppreid seng når jeg ankommer. Men det var heller ikke mulig på tross av at en stor del av min problematikk bla.a. går på utmattelse og at jeg er mye sliten. 

Jeg må ærlig innrømme at mine tanker går mer og mer på å bli helseflyktning. I den forstand at jeg må flytte ut av kommunen for å få den hjelpen jeg trenger. Jeg må selge leiligheten min og flytte til nabokommunen for å få mer riktig hjelp. Tanken er der, den ligger og gror i bakhodet, men skulle egentlig vært helt unødvendig. 

Hvem har ansvar? Kommune/sykehus

Jeg setter mange spørsmålstegn ved det tilbudet jeg har fått og det som jeg bør ha, i følge sykehuset. Jeg reagerer på at jeg blir avslått og henvist til et tilbud som ikke finnes i min hjemkommune. Jeg blir på en måte skvist mellom 2 parter, hvor jeg står uten et ordentlig avlastningstilbud (ja, for det vil jeg si det er det jeg har pr nå). Jeg lurer på hvor er samarbeidet mellom sykehus og kommune? Hvorfor kan ikke jeg få et tilbud på sykehuset fram til kommunen har fått i gang et tilbud til meg, slik at jeg slipper å bli straffet fordi jeg bor på feil plass? Hvor ofte har kommunen og sykehuset møter sammen i forhold til tilbud og hvilke tilbud hver av dem bør ha og har ansvar for å gi til pasienter? Er overbevist (og vet) om at det er flere som har fått samme type avslag som meg, som ikke orker å ta kampen, men bare gjør det beste de kan for å holde ut. Hvilken livskvalitet gir det? 

Samtidig lurer jeg på hva myndighetene krever at kommunene skal tilby av tilbud til psykisk syke? Finnes det noen minimumskrav? Bør det ikke være noe automatikk i at avslag, hvor det henvises til at kommunen må gi et tilbud, sendes direkte beskjed til kommunen som da må innkalle pasienten og fastlegen, ev behandler/kontaktperson i poliklinikk/døgnpost, for å avklare hvordan dette skal gis, og eventuelt evaluere det tilbudet som pasienten allerede har i kommunen? Da vil også kommunen bli mer klar over hvilket tilbud det er behov for. 
Jeg er klar over at dette er et spørsmål i forhold til taushetsplikt, men tror det hadde hjulpet mange å slippe å måtte innom fastlegen for å få i gang noe, slik det er nå, om man ikke har en behandler i poliklinikk. Man har ofte nok med seg selv og å måtte fighte videre for et tilbud er ikke enkelt. Kanskje har den som har fått avslaget nok med seg selv fordi man har det så tungt. Da er man avhengig av en fastlege som tar tak når h*n får et avslag på en pasient, selv om pasienten ikke oppsøker fastlegen selv. 

Siden "forrige opphold". Hva har skjedd?

Det har skjedd mye i saken om "forrige opphold". Jeg har hatt et nytt opphold der ting har blitt noe forbedret, selv om jeg reagerte på ting som de ikke fikk endret på. Middag fungerte bedre, oppfølgingen var bedre når de var hos meg (men fikk ikke lengre tid med oppfølging). Jeg ble møtt med 2 stoler på rommet i stedet for 1 som sist gang. Jeg ba om at senga ble reid før jeg kom, da jeg med stor sannsynlighet møtte opp med utmattelse og trengte å legge meg - dette ble avslått. Jeg ba om at det var toalettpapir på rommet, men det ble avslått. Håndkle og sengetøy ba jeg de også om å ha uten kostnad for meg, men det ble også avslått. I ren frustrasjon endte jeg opp med å ta med meg håndklær og sengetøy, så jeg brukte ikke det som var lagt fram (og jeg har heller ikke betalt noe for det).

Jeg har måtte si i fra, og det har jeg gjort ganske kraftig - på den måten at tilbudet jeg får visstnok vil bli evaluert. Det er i alle fall en start. Det var forsåvidt en evaluering etter første oppholdet, men da kun mellom meg og representant fra kommunen. Jeg foretrekker evaluering med flere tilstede på min side, da jeg føler det utrygt å bare "ta en samtale på telefonen" også får jeg ikke sagt det jeg tenker er viktig eller som andre synes er viktig som jeg glemmer å si. Men kan også være at det bare blir en evaluering i kommunen uten at jeg er med på det. Men akkurat nå foretrekker jeg å kunne være med på det, selv om det vil koste. 

Jeg føler jeg fighter en kamp på vegne av andre psykisk syke i kommunen, da det er andre som har behov for et slikt tilbud. Jeg er på en måte en prøvekanin. En jobb som er veldig slitsom og som jeg vel egentlig ikke føler jeg har overskudd til. Jeg blir bare satt til den, ufrivillig. 

Oppsummering av forrige opphold

Som jeg har skrevet i innlegget under her var jeg da i et avlastningsopphold på et omsorgssenter i kommunen. Jeg har var ikke fornøyd med oppholdet - det var mye som kunne bedres. Etter oppholdet gav jeg en tilbakemelding til bestillerenheten i kommunen om ting som burde bedres. 
Det var dette og noen punkter jeg selv har lagt til her:

  • Det var altfor mye bråk til alle døgnets tider. 
    På dagtid var det dører som ble smelt igjen i tide og utide. Ved vaktskifte var det prating og bråk ute i ganga, uansett om det var i 7-tiden, i 15-tiden eller i 22 tiden. Jeg opplevde et par ganger at det ble tatt ut av oppvaskmaskin (regner med det var det) i 23 og 24 tiden på kvelden. Da var det som om jeg var i samme rom når det tatt inn i skuffer og skap. 
     
  • Jeg trengte noen som kunne ha reid opp senga på forhånd, at jeg slapp å ha med meg håndklær, sengetøy og toalettpapir. 
    Å skulle være innlagt som psykisk syk med mye utmattelse hvor man har store problemer med å få ting til å gå rundt i sin egen leilighet (som f eks å re opp senga og vaske gulvet), gjør ikke at man er bedre når man kommer til et sånt sted. Og tilbudet skal tilpasses brukeren, og det synes jeg ikke blir gjort her. Som ei venninne av meg sa - det er som du skulle reist på en hyttetur!  
    Jeg fikk tilbud om å betale 200 kroner for sengetøy og håndklær, men takket nei, da jeg allerede synes det kostet nok med døgnpris og middag. (Les forøvrig under punktet Middag og Døgnpris var høy). 
     
  • Kontrakt. 
    Jeg skrev under kontrakt som alle som leier disse hyblene må gjøre. Kontrakten var tilpasset "vanlige leietakere" og ikke psykisk syke. 
    I kontrakten stod det blant annet at jeg hadde ansvar for å kjøpe og bytte ut lyspærer som gikk på rommet, jeg hadde ansvar for å bytte batteri på røykvarsler om denne gikk, jeg måtte angivelig ha innboforsikring. For å si det sånn rommet er høyt under taket - jeg hadde ikke klart å bytte noe batteri eller lyspære der, selv om jeg stod på en stol. Jeg synes ikke det er jeg som psykisk syk, som har som mål for oppholdet at jeg skal slappe av og få krefter, skal ha ansvar for å holde rommet i orden annet enn i forhold til mat og oppvask på hybelkjøkkenet på rommet. Det stresset meg faktisk at jeg måtte bytte lyspærer og batteri om disse skulle gå.  
     
  • Oppfølgingen var dårlig.
    Jeg bodde på omsorgssenter hvor ingen hadde ansvar for meg på stedet. Det var ingen å henvende seg til om man trengte hjelp. Jeg savnet veldig døgnbemanning, at det var noen som ønsket velkommen på stedet og som så inn til meg innimellom og som sa hadet når jeg reiste hjem. Jeg lever med angst og bare det å skulle gå ut i gangen kan være vanskelig. 
    Jeg fikk beskjed etter 5 dager av 10 dager innlagt at jeg kunne ringe hjemmetjenesten fra morgen til sent på kvelden om jeg hadde behov for hjelp/noen å prate med.
    Den eneste oppfølgingen jeg hadde i løpet av døgnet var 30 minutter med personale fra hjemmetjenesten 2 ganger daglig. Dette fikk jeg vedtak på. Ellers var jeg alene.  
    I starten var de der ikke i 30 minutt en gang - og da følte jeg at de burde vært i 45 minutter minst. Dette klagde jeg på og det ble bedre med et unntak. Fikk en sykepleierstudent på besøk som var hos meg i 10 minutter, som ikke spurte hvordan det gikk med meg en gang, selv om det i vedtaket stod at jeg skulle ha samtale. 
     
  • Middagen.
    Maten måtte man ordne selv - og det var forsåvidt greit synes jeg. Om jeg ønsket kunne jeg få ferdigsmurt mat til måltider og ferdiglaget middag fra kjøkkenet her jeg bodde. På grunn av høy pris valgte jeg å ordne alle måltider selv unntatt middagen. Dette kostet kr 61 pr dag og kom utenom døgnprisen. Jeg måtte ha spesialmat. Jeg hadde bestilt middag i  7 dager. Jeg fikk middag i 4 av dem, resten var det krøll med at enten var det ikke laget, eller at det ikke var satt fram der det var avtalt eller at det ikke var merket med mitt navn. Skuffelsen var stor i starten når jeg ikke fikk middagen, men etterhvert ble jeg vant til det. Dessverre. Hjemmetjenesten prøvde å ordne opp og beklaget veldig. Men det ble ikke som tenkt uansett. 
     
  • Døgnprisen var høy. 
    Jeg måtte betale 150 kroner døgnet for å være der. Dette er noe kommuen kan kreve for "korttidsopphold" ifølge loven. Men det ekskluderer fort andre psykisk syke som sliter med økonomien eller har for liten inntekt (f.eks. uføretrygdet) og faktisk hadde hatt behov for samme tilbud som jeg har. For meg betyr det at det går akkurat økonomisk, og jeg kan ikke ha opphold så ofte som jeg kanskje hadde trengt. 
    For 10 dagers opphold betalte jeg 1500 kroner for oppholdet (inkludert sluttvask av hybelen) i tillegg til rundt kr 240 for middag i 4 av 7 dager. 

For å prøve å være positiv var det positive at jeg fikk kommet meg vekk hjemmefra, noe jeg trengte, samt at det var tv på rommet, bra trådløst nettverk og en elektrisk regulerbar seng på rommet som gjorde at jeg fikk slappet godt av og fikk tankene over på annet innimellom. 

Vil også presisere at jeg har registrert på bloggen at jeg bor i Agdenes, dette stemmer ikke. Vil prøve å være mest mulig anonym, enn så lenge og jeg var nødt til å fylle ut noe. 

"Innlagt"

Da er jeg i gang med bloggingen igjen. Det går trådt og skulle ønske det gikk lettere for tiden, men sånn er det bare. 

Kort fortalt har jeg gjennom de siste månedene opplevd avslag på avslag på henvisning om døgninnleggelse på DPS utenom kontrakt på 4 måneder med Brukerstyrt innleggelse som ikke ble fornyet. Det ender i alle fall med at kommunen har ansvaret for å gi meg avlastningsopphold. Og det har tilslutt endt slik. 

I går var dagen da jeg skulle starte det kommunale tilbudet med avlastningsopphold for psykisk syke. Jeg er den første som får dette tilbudet i denne kommunen. Det gir meg utfordringer som jeg ofte synes er altfor mye. Men har lovet meg selv å prøvde det ut så jeg kan gi tilbakemelding til kommunen hvordan  jeg synes det var. Det blir flere som vil komme med samme type søknad om avlastningsopphold for psykisk syke, så jeg føler meg som en ufrivillig prøvekanin av den enkle grunn at jeg får en posisjon som jeg egentlig ikke ønsker; jeg ønsker å komme til det ferdig, men blir tvungen til å prøve dette ut og komme med en tilbakemelding. Altså det er frivillig, men føler jeg har behov for å få en pause hjemmefra og kunne få tettere oppfølging en periode og det er derfor jeg har takket ja. 

Jeg er altså blitt "lagt inn" på et senter med sykehjem og omsorgsboliger. Jeg har fått tildelt en mini hybel hvor det på innleggelsestidspunktet var et hovedrom med regulerbar seng; bord, en stol, en enkelt hylle og kombinert bord med skuffe/hylle/skap. Gangen inneholder hybelkjøkken med kjøleskap, 2 kokeplater og med noen skap. Badet inneholder vaskemaskin og tørkestativ. 

Siden det pr definisjon er hybel må ALT tas med som håndklær til bad og kjøkken, sengetøy, toalettpapir, vaskepulver til vaskemaskin. I kontrakten jeg har skrevet under med kommunen har jeg ansvar for å skifte lyspærer om lamper går, skifte batteri på brannvarsler, jeg anbefales å ha innboforsikring, etc. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble skuffet over tilbudet. Jeg kommer og må pakke med alt ekstra utenom det vanlige som klær og toalettsaker, Det er utmattende, spesielt for meg som er så plaget av det. Når jeg kommer inn er det bare én stol, ingen oppfordring til å ha besøk. Dette vil jeg påstå man bør oppfordre til, ikke minst med psykisk syke. Så står senga der ureid, bare med dyne og pute på den blå madrassen med en ekstra beskyttelse på. 

Jeg lider av stor utmattelse.  Å skulle re opp senga mi er vanskelig og krever masse krefter, ofte krefter jeg ikke har eller at jeg blir så veldig utmattet av det i ettertid.  Å kunne komme til en ferdig oppredd seng, det vil garantert gjøre at man føler seg velkommen, - i tillegg til flere stoler.

Å bo i slike minihybel er i en avdeling hvor det ikke er ansatte er ikke greit. Man er overlatt til seg selv og kan gå ut og inn som man selv vil hele døgnet. Jeg har pr nå 2 daglige oppfølginger fra hjemmesykepleien.  I tillegg får jeg ferdig middag i kantina her. Brødmåltid har jeg valgt selv å ordne. 

Oppi dette skal jeg takle utmattelsen, depresjoner o  angst. .  .

Velkommen til bloggen min - MinPsykeKoffert

Her i MinPsykeKoffert er du hjertelig velkommen til min verden. 

Jeg skriver ærlig om det jeg opplever som psykisk syk. Jeg har alvorlig depresjon, angst, sosial angst og ADHD. Ellers andre ting som jeg er opptatt med i hverdagen, kan være alt fra baking til reiser. I tillegg kan det også være jeg legger ut mine meninger om ting som engasjerer meg. 

Håper du har lyst til å følge meg og min koffert - og det jeg fyller den med. 
Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits